Kystgeitene er en norsk utryddingstruet husdyrrase.
Småfe som sau og geit har kommet til landet med folkevandringer og har hatt betydning for folk og landskap i flere tusen år. Langs kysten vår er klimaet mildt, selv om det ofte er værhardt. Dette har formet kystgeitene over utallige generasjoner. Kystgeitene varierer i farge; svarte, brune og blå med hvite tegninger som varierer i utstrekning. De har en større andel kasjmirull i underulla (dette forteller oss hvor finfibret underulla er), dette fordi at de skal holde seg varme når de går utendørs til alle årstider. Alle kystgeitene har horn, som går oppover og bøyer seg bakover. De er ofte litt mer kompakte og lavbeinte enn melkegeitene. De er ikke selektert for tilvekst, slik at dette er smidige dyr som tar seg godt fram i terrenget.

Kystgeitene er dokumentert som en grein av den norske geita tilbake til før 1700-tallet. Det er kilder som peker til at dette geiteholdet har vært vanlig langs store deler av norskekysten opp til Trøndelagskysten i nord. Etterhvert som geiteholdet endret seg, og sauen overtok som kjøttprodusent, så ble det tilslutt kun på Stadlandet i Selje som kystgeitholdet fortsatte. Det var rundt 2000-tallet kun et lite knippe bønder i Selje med Kystgeiter igjen. Det var små flokker som hadde gått i arv i familiene over mange generasjoner. Det er også forvillete flokker på øyene Sandsøy og Skorpa.

Kystgeitene har aldri vært brukt til melkeproduksjon, men er holdt for kjøttets skyld. Kystgeitene går sammen med kjeene sine, som får die melk fra moren til de naturlig avvennes. Bukkekjeene som ikke skal brukes til avl blir kastrert, og det er disse som står for kjøttproduksjonen. Kastratbukkene blir tradisjonelt holdt i 2-5 beitesesonger før de slaktes. I Selje har det vært en sterk tradisjon for hjemmeslakting og de ulike matrettene som har utnyttet alt på geitene har blitt godt dokumentert. I Oslo ønsker vi å slakte på lokalt slakteri.

Kystgeita har lette fødsler, og innen 20-30 minutter står kjeet og dier moren. Geiter er som rådyr hvor kjeet «trykker» de første levedagene, og moren oppsøker kjeet slik at de får die flere ganger for dagen. Etter dette følger de mor på beitet. Geiter er flokkdyr, og det er en tydelig rangordning. Lederen i flokken er aldri en bukk, men en matriark, en gammel erfaren geit som leder flokken sin til gode beiteområder og har erfaring for hvor de skal søke ly når været slår om.

Prosjektet med «Kystgeita i Oslo» banet vei for at det endelig ble mulig for kystgeitbøndene i Selje for at de endelig kunne få solgt avlsdyr over fylkesgrensene. Helsestatusen i kystgeitflokkene er godt dokumentert. Dette prosjektet har på denne måten bidratt til økt etterspørsel etter kystgeiter og bidrar til at antallet avlsdyr stiger raskere enn på lenge.